Kong Manasses nødrop fra hjertedypet

Kong Manasses nødrop fra hjertedypet
Av Miguel Curse, Peru

Men Manasse forførte Juda og Jerusalems innbyggere, så de gjorde enda mer ondt enn de hedningefolkene som Herren hadde utryddet for Israels barn. Herren talte til Manasse og hans folk, men de aktet ikke på det. Derfor lot Herren assyrerkongens hærførere komme over dem. De fanget Manasse med kroker og bandt ham med to kobberlenker og førte ham til Babel. Men da han var kommet i nød, bønnfalt han Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Guds åsyn. Og da han bad til Herren, bønnhørte han ham. Herren hørte hans ydmyke begjæring og førte ham tilbake til Jerusalem, så han fikk sitt rike igjen. Da sannet Manasse at Herren er Gud. Siden bygde han en ytre mur for Davids stad vest for Gihon i dalen og til inngangen gjennom Fiskeporten og lot den gå rundt omkring Ofel. Han gjorde den meget høy. Og i alle de befestede byene i Juda innsatte han krigshøvedsmenn. Han tok bort de fremmede guder og avgudsbilledet fra Herrens hus og alle de altrene han hadde bygd på det berg hvor Herrens hus stod, og i Jerusalem, og kastet dem utenfor byen. Så satte han Herrens alter i stand og ofret fredsoffer og takkoffer på det. Han befalte Juda å tjene Herren, Israels Gud.

2Krøn 33:9-16

Først vil vi stanse ved hvordan kong Manasse syndet, deretter hvordan han kom i nød og hvordan Herren i sin miskunnhet så til ham og velsignet ham.

Manasse var sønn til den fromme kong Hiskia som regjerte i Juda på profeten Jesajas’ tid. Mens Hiskia var konge kom den assyriske kongen Sankribs soldater og kringsatte Jerusalem, inntil Herrens engel gikk inn i fiendens leir og slo 185 000 assyrere og frelste Hiskia og Jerusalem. (2Kong 19:35)

Manasse hadde en god far som utvilsomt hadde gitt sin sønn en god oppdragelse og lært ham grundig opp i Guds ord. Det er mulig at Manasse også med selvsyn hadde sett Guds under da han drev assyrerne bort fra Jerusalems, ja, kanskje han også hadde studert ved føttene til vår kjære profet, Jesaja.

Men hva hendte siden? Jo, det finnes neppe større kontrast mellom far og sønn enn den som var mellom Hiskia og Manasse. Far slo i stykker alle avgudene i byen, mens sønnen gjeninnførte hedningefolkenes avskyelige avgudsdyrkelse i Jerusalem. Han bygde avgudsaltere og satte endog et Astarte-bilde i Herrens tempel og lot sin sønn gå gjennom ilden. Og det verste av alt; med sitt dårlige eksempel forførte han også folket til å synde mot Herren, slik at Juda ved sin umoral syndet verre enn de vantro hedningene som bodde i Kana’ans land før Israel inntok det. (v.9)

Men hvilken konsekvens fikk all denne ondskap for kong Manasse? Jo, sier Skriften, «Herren lot assyrerkongens hærførere komme over dem. De fanget Manasse med kroker og bandt ham med to kobberlenker og førte ham til Babel.»

Der, som fange i Babel, fikk Manasse rikelig med tid til å grunne over all den synd han var skyldig i. Og lik den fortapte sønn (Luk 15) begynte han å tenke på Israels Guds miskunnhet, den miskunnhet som han hadde lært å kjenne i sin fars hus og som hans trofaste far, kong Hiskia, hadde satt all sin lit til så lenge han levde.

Historien om Manasse lærer oss for det første fars tro ikke går i arv til barna. Nei, fars og mors kristendom er ikke noen inngangsbillett til himmelen for et barn som er vantro og står Gud i mot. Bibelen sier: «Se, alle sjeler hører meg til, både farens sjel og sønnens sjel. De tilhører meg. Den som synder, skal dø. (…) » (Esek 18:4) «Men dersom han får en sønn som … ikke bærer seg rett at … skulle så han få leve? Nei, han skal ikke få leve! … han skal visselig dø.» (Esek 18:10-13)

På samme vis som kong Hiskia, er det mange kristne fedre som har barn som lever i synd, ugudelighet og verdslighet. Jakob, en av de fromme patriarker, hadde sønner som førte vanære, hån, skam og fornedrelse over sin fars hus. Sønnene til Eli, presten i Silo, syndet på det groveste og var et dårlig vitnesbyrd både i og utenfor Guds hus. Vi leser også om hvordan Ammon og Absalon syndet, de som var sønner av salmisten David. På samme vis forlot Manasse den gode vei som hans far Hiskia gikk på.

Hvordan kan vi anvende denne triste historien på ditt og mitt liv?

Ved å fordømme Manasses ondskap står vi stor fare for å tenke om oss selv at vi er verdige og gode, i alle fall bedre enn han. Måtte ingen av oss si: «Min Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som Manasse.»

Det er nemlig en kong Manasse i hver enkelt av oss. Synden sitter ikke i det ytre, men i selve hjertet. (Matt 5:28) Og dersom vi elsker tingene i denne verden mer enn vi elsker Jesus, så driver vi avgudsdyrkelse. For der vårt hjerte er, er vår gud! Apostelen Johannes sier dette med klare ord i sitt første brev «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke kjærligheten til Faderen i ham.» (1Joh 2:15)

Sannheten om oss er at våre mange synder fører oss bort fra Herren, på samme vis som Juda lot seg forføre ved kong Manasses dårlige eksempel. Skriften sier om oss at «vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei.»
(Jes 53:6a)

Og videre; hvor fører synden oss hen? Det er en sannhet at synden fører den enkelte av oss inn i fangenskap og gir oss alt annet enn velsignelse. Vår tekst lærer oss at synden er meget farlig, slik også apostelen Paulus advarer oss i Gal 6:7-8: «Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste. Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden.» (Gal 6:7-8)

Vår Herre Jesus Kristus lærer oss i Skriften at synden alltid er den samme, den syndige og kjødelige lyst forandrer seg ikke fra generasjon til generasjon.

Hvor godt det da er å vite at Guds miskunnhet heller ikke forandrer seg! Gud hadde ikke glemt den onde og elendige Manasse. På grunn av hans og folkets store synder, hadde Herren ført Assyrias generaler i mot dem, og ført dem i lenker til Babel, men Herren har en frelsesplan med Israel, «for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.» (2Pet 3:9)

Der i fengselet i det fjerne Babylon, kom Manasse til erkjennelse av hvilken grusom galskap og synd han hadde begått med sin avgudsdyrkelse. Og han søkte Herren, sine fedres Gud i bønn.

Manasse var kommet i samme situasjon som David, som Peter og som røveren på korset. Alle disse ropte til Jesus i sin nød, det ble en sinnsforandring i deres hjerte slik det blir når angeren er sann og ekte. Anger er ikke bare å fortvile over den synd du har begått. Judas Iskariot følte stor smerte for den forbrytelse han hadde begått, men gikk likevel fortapt. (Apg 1:25)

Det sentrale i all sann anger er å vende seg til Jesus midt i all sin elendighet og med et ærlig sinn. Det fikk Peter gjøre ved Guds nåde. Den anger som ikke må til Jesus med sin synd er ikke sann anger!

Manasse måtte innse at «Herren er Gud» og hans bekjennelse får oss til å tenke på Karmel-fjellet der Israelsfolket falt ned på sitt ansikt og bekjente «Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!» (1Kong 18:39)

Manasses anger var sann, ærlig og oppriktig. Hans nød drev ham til Herren, sine fedres Gud.

Og så blir vi vitne til Guds svar på den angrende synders bønn. Bibelteksten sier at Herren hørte Manasses ydmyke begjæring. Gud tok igjen i mot ham og tilgav ham alle hans synder.

Enda en gang gjentar denne sannhet seg som vi har lært i Guds ord, at «loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større!» (Rom 5:20)

Så ser vi hvordan Gud velsigner denne fortapte sønn som fikk komme hjem til sin Guds og frelsers åpne favn. Bibelteksten forteller at Gud førte ham tilbake til Jerusalem, så han fikk sitt rike igjen.

Vi ser altså at Gud brakte kong Manasse inn i nød og anger, for så å velsigne ham. Kong Manasse fikk vende tilbake til sitt fedreland og begynne et nytt liv. Han fikk nåde til å forsterke muren rundt Jerusalem og styrke det militære forsvaret i hele landet (v.14), og fikk regjere i Juda i 55 år.

Men den virkelige forandringen i Manasses liv, var en hjertets forandring. Han fikk et nytt sinn, vendte seg bort fra de tomme avgudene, kastet dem ut av Jerusalem (v.15), og befalte folket å tjene Herren, Israels Gud (v.16).

Hvilken forandring!

Han som forførte folket påbyr dem nå, etter sitt fangenskap og sin omvendelse, å tjene den levende Gud.

På sammen vis som Gud ydmyket kong Manasse, fører han også deg og meg inn i nød, prøvelser og mange slags problemer. Herrens hensikt med dette er at det skal sies om deg og meg at «da han var kommet i nød, bønnfalt han Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Guds åsyn». Liksom gullet smeltes ut av steinen ved ild, slik vil vår frelser at vår tro skal renses gjennom prøvelser og anfektelser, som apostelen Peter sier det: «for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull – som jo lutres ved ild – skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse.» (1Pet 1:7)

Sannheten er at anfektelse og nød lærer oss å rope til Herren. Og hvordan tar Herren imot våre nødrop og hjertets klynk? Jo, Jesus svarer oss at «den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.» (Joh 6:37) Og apostelen Paulus forsikrer oss om at «alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.» (Rom 8:28) Den samme troens sikkerhet møter oss i salme 23:6: «Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.»

Enkelte har kalt kong Manasse for et av Bibelens monumenter, slik det rundt omkring finnes monumenter over store menn til minne om deres historiske bragder. Men Manasse er ikke et monument over et stort menneske. Nei, han er et monument over Guds uendelige miskunnhet! Det sammer et apostelen Peter, kong David og røveren på korset!

Men selve evangeliet er det største monument av alle, slik profeten Jesaja roper det ut: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1:18) Og slik Paulus triumferer i Ef 1:7: «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom.»

Vår takk går til vår himmelske Far for den trøst han gir oss i sitt ord! I Ordet får vi se at Gud i sin store nåde tar imot selv den mest avskyelige synder. Og tenk, – han tilgir meg liksom han tilgav kong Manasse!

Måtte Herren bevare meg så jeg til slutt kan nå fram til de himmelske boliger som Jesus vant meg, han som er Guds Sønn og min Gjenløser. Amen.

Til norsk ved Jon Espeland