En forvirret tid – men Gud er ennå på tronen!
Av Immanuel Fuglsang, Danmark
Gjennom lengre tid har jeg følt meg tilskyndet til å skrive ned noen av de tanker og overveielser som på en særlig måte har opptatt meg gjennom flere år: Hvordan skal det gå med den kristne virksomheten i Danmark i fremtiden, – på mitt hjemsted Herning – og i den bevegelse som mitt åndelige tilhører?
Med tanke på hva Jesus har sagt om den siste tid før han kommer til syne på himmelens skyer, er det grunn til å gi nøye akt på hva som rører seg i tiden. I den forbindelse vil jeg først nevne tre utsagn av Jesus:
Matt 24:10-13: «Mange skal da falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. Mange falske profeter skal stå fram, og de skal forføre mange. Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. Men den som holder ut til enden, han skal bli frelst!»
Matt 24:37-39: «Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være. For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte, helt til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.»
Luk 21:34-36: «Men ta dere i vare, så ikke deres hjerte tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så den dagen skulle komme uventet over dere som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden. Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen.»
Gi akt på Bibelen!
Med så klare ord av vår kjære Herre og Frelser, behøver vi ikke være i tvil. Forvirringen skal bli stor! Og mange forskjellig røster vil komme til å lyde. Da er det svært viktig at vi at først og fremst gir akt på hva Skriften – Bibelen – sier! Derfor skal det som bringes frem av såkalt nytenkning i tiden, nøye etterprøves i lyset av Guds ord! «Om noen taler, han tale som Guds ord.» (1Pet 4:11a)
Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at vi ikke er herrer over hverandres tro. I stedet må vi tjene hverandre i kjærlighet. Og det er min bønn at disse linjer må være til hjelp både for meg som skriver dem og for deg som leser dem.
Guds redskap
Jeg vil gjerne i denne sammenheng sitere noe fra Det gamle testamente som jeg tror vi kan lære meget av, også med tanke på den aktuelle situasjonen: I Esek 22:30 sier Gud Herren: «Jeg lette blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det. Men jeg fant ingen.»
Da Herrens profet Elias skulle tre frem for den meget ugudelige Kong Akab med et domsbudskab, beskrev Elias sig selv slik (1Kong 17:1): «Så sant Herren, Israels Gud, lever, han for hvis åsyn jeg står…» (dansk overs.) I de følgende tre kapitler leser vi at Elias ble et mektig redskap i Guds hånd. Men det var ikke fordi Elias selv var mektig; tvert imot var han helt avhengig av den levende Gud som han var i tjeneste hos. Og det innebar både en ytre og indre kamp for Elias med mange prøvelser og anfektelser.
På et tidspunkt beklagde Elias sin nød til Gud slik (1Kong 19:14): «Jeg har vært nidkjær for Herren, hærskarenes Gud. For Israels barn har forlatt din pakt. Dine alter har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er alene tilbake, og meg står de etter livet.» Jo, det var i sannhet kampfullt å være et sendebud for Herren – også for Elias, selv om han «stod for Herrens åsyn» – ja, vel nettopp derfor, da han ved dette kom til å tale sin samtid og makthaverne direkte imot.
Vår tid ligner Elias’ samtid
Mon ikke du og jeg også til tider kan ha en følelse av at vår tid ligner Elias’ samtid? Da vil jeg gjerne oppmuntre deg med et ord fra Herren til Elias (1Kong 19:18): «Men jeg vil la sju tusen bli tilbake i Israel, alle som ikke har bøyd kne for Ba’al, og alle som ikke har kysset ham med sin munn.» Elias skulle altså ikke stå alene i kampen. Der var et hellig samfunn han kunne styrkes og oppmuntres sammen med. Det er også veien fram for oss i dag. La oss finne sammen i bønn og forbønn for vårt land og folk, ja for den forsamling hvor vi har møtt så mye godt gjennom forkynnelsen av Guds ord som lever og blir. Gud er ennå på tronen, og det er ikke for sent å be om vekkelse og om å bli bevart i troen på Jesus, så vi kan nå troens mål som er sjelens frelse. (1Pet 1:9)
Selv om det kan se mørkt ut på mange måter, så er det fremdeles sant at «Guds Ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.» (Sal 119:105) Derfor har vi stor grunn til å oppmuntre og tilskynde hverandre til å gjøre som det står i Kol 3:16a: «La Kristi ord bo rikelig blant dere.» Det vil nemlig bære frukt, slik som det går fram av fortsettelsen i samme vers: «…så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud.» Foran i sangbogen «Åndelige sange og salmer», utgitt av Luthersk Misjonsforening i Danmark, står nettopp de ovennevnte vers fra Kol 3:16 sitert.
Det evige livs håp
I naturlig tilknytning til dette, vil jeg avslutte med å sitere tre sammenhenger i Bibelen, som hver på sin måte uttrykker forfatternes takknemlighet for Guds gode omsorg og for det evige livs håp. Og tenk, du og jeg får lov å bruke dem som vår personlige takk og lovsang til Gud!
2Sam 22:17-20: «Han rakte sin hånd ut fra det høye, han grep meg, han drog meg opp av dype vann. Han fridde meg ut fra min sterke fiende, fra dem som hatet meg, for de var for mektige for meg. De overfalt meg på min ulykkes dag, men Herren ble min støtte. Han førte meg ut i fritt rom. Han frelste meg, for han hadde behag i meg.» (Utdrag av Davids lovsang, da Gud hadde reddet ham fra alle hans fiender og fra Sauls hånd).
1Kor 15:57-58: «Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren.»
2Tess 2:16-17: «Men han selv, vår Herre Jesus Kristus og Gud, vår Far, han som elsket oss og gav oss en evig trøst og et godt håp i nåde, må han trøste deres hjerter og styrke dere i all god gjerning og tale!»