Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Veien til Moria (1)

Skriften sier at Guds Sønn er utvalgt fra evighet av til å bli vår frelser. Før verdens grunnvoll ble lagt, fattet Gud sitt evige råd om menneskets frelse. Frelsen er altså ikke en nødløsning, men det har vært Guds råd fra første stund av.

 

Vi kan jo undre oss over Guds råd, at han skapte menneskene slik at de kunne falle – ja, at han visste at de kom til å falle fra ham, og likevel skapte dem. Men la oss gjøre et tankeeksperiment. Tenk om Gud hadde skapt menneskene slik at de ikke kunne falle, skapt dem som styrte roboter som programmessig lovet og priste Gud og lød ham i ett og alt. Tror du Gud ville gledet seg over en slik lovprisning, som var programmert og tvunget?

Nei, så skapte Gud mennesket fritt, slik at det kunne velge ham, men også kunne vende seg fra ham, enda han visste at mennesket ville la seg forføre til synd og fall fra Gud. Men da kunne også Gud gripe inn til frelse for sin falne skapning og vinne det for seg ved sin kjærlighet.

Derfor er også Guds frelse slik at den ikke skjer med tvang, men Gud kaller og drar på mennesket, søker å overbevise det i hjertet, søker å vende mennesket til seg gjennom omvendelse og tro, slik at mennesket av hjertet henger fast ved Gud og hans frelse. Da først kan Gud «elske og elskes som venn hos venn», og det var Guds vilje med skapelsen av mennesket, å gjøre en skapning som han kunne speile seg i, som han kunne elske og øse ut sin godhet mot, og som kunne elske ham igjen.

Og selv om Gud skapte mennesket fritt, med mulighet til å synde, må mennesket selv bære ansvaret for sin synd og sitt fall. Vi har selv valgt synden og frafallet fra Gud, og det forferdelige er at vi etter fallet er ute av stand til å vende oss til Gud igjen. Vi er ødelagt i vårt innerste og opplever av naturen Gud som noe fremmed og synden og mørket borte fra Gud som noe godt og trygt. Når Gud kommer vandrende i Edens hage på syndefallets aften, så gjemmer Adam og Eva seg for Gud. De har mistet fortroligheten med Gud og flyr fra ham. Gud er blitt fremmed!

Men Gud søker fra syndefallets dag å oppsøke og frelse det som er fortapt. Det er Guds hjertelag overfor det falne mennesket.

1Mos 3:9-24
Legg merke til hvordan Gud kaller på Adam og søker å vekke ham til selverkjennelse og åpen bekjennelse av sin synd.

Slangen får ikke noe spørsmål om hva den har gjort, ingen oppfordring til å bekjenne. Slangen får bare høre om den straff og dom som skal ramme den. For Gud tar seg ikke av de falne engler, det er ingen frelse for Satan.

Det er annerledes med mennesket. Gud søker å frelse det. Det er derfor han taler til Adam om hans synd og søker å vekke ham til erkjennelse. Det er derfor Gud ved sin Ånd og gjennom sin hellige lov også taler til deg om din synd. Det er for å vekke deg til erkjennelse, slik at du skal komme i nød og få behov for frelse.

Det tragiske med oss mennesker er derimot at vi lik Adam er tilbøyelige til å unnskylde oss og bortforklare synden, skyve skylden over på andre, ja til og med på Gud selv. Det er den måte vi prøver å dekke over synden på, det er som fikenbladene Adam og Eva forsøkte å skjule sin nakenhet med. Men det holder ikke. Det nytter ikke å skjule synden for Gud. Hans øyne er som ildsluer, de ser gjennom alt og ser også det som er skjult for oss selv. For ham er alt nakent og bart.

Hva har du gjort med din synd? Har du latt Gud få tale til deg om den, latt ham få sette ord på den? Har du gitt Gud rett, eller søker du som Adam og Eva å unnskylde deg, bortforklare synden og forsvare den, slik at du kan leve med den?

Eller har du lyttet til djevelens evangelium: Dere skal slett ikke dø! Det ligner så på Guds evangelium, men det er bunnfalskt. Djevelens evangelium har ikke noe behov for soning eller oppgjør. Nei, i følge djevelens evangelium er ikke synden synd. Den er ikke farlig, den fører ikke med seg noen dom. Det hele er en stor misforståelse. Gud har aldri vært vred, aldri nektet menneskene det ene eller det andre. Har du lagt merke til hvordan denne talen har fått innpass i våre dager? Det er snart ikke noe som er synd lenger. Guds ord og bud gjelder ikke. Nei, skulle Gud virkelig ha sagt noe slikt? At det er synd å leve sammen uten å være gift, at det er synd om mennesker av samme kjønn lever sammen, at det er synd å ta abort, at det er synd å misbruke Guds navn, at det er synd å sette seg opp mot foreldre osv. Nei, det må bero på en stor misforståelse. Gud er da ikke slik. Og det er da ikke slik at den som lever på denne måten kommer til å gå fortapt i en evig død. Nei, dere skal slett ikke dø! Er det ikke det som forkynnes i de fleste begravelser og fra de fleste prekestoler i dag? Gud er så god at han vil ta imot oss alle, hvordan vi enn lever og er. Det er da ikke noen som vil gå fortapt. Nei, Gud kan da ikke tillate det!

Jo, det er nettopp det Gud gjør. Ikke så at Gud har behag i noen synders død, nei han vil at alle skal komme til omvendelse og bli frelst. Men i Guds nærhet er det ikke plass for noen synd eller urenhet. Der må synden bort, der må sannheten og renheten komme til.

Derfor er det om å gjøre for den onde å holde oss borte fra sannheten, holde oss i mørke og løgn, borte fra Gud. Men Gud har lyst til sannhet i hjertets innerste, han vil at mennesket skal komme til sannhets erkjennelse.

Derfor taler han til deg om dine synder, og han gjør det tindrende klart at den som ikke blir løst fra sin synd, han går evig fortapt. Ikke fordi Gud har behag i det, men fordi mennesket selv ikke vil komme til lyset og bli frelst. For Gud nøyer seg ikke med å kalle mennesket til erkjennelse og oppgjør på syndefallets dag. Gud taler også til det om den frelse han har fattet råd om fra evighet av. Han forkynner det som en dom over djevelen, men med Adam og Eva som tilhørere: Kvinnens sæd skal knuse slangens hode.

Kvinnens sæd
Det er et underlig uttrykk. For kvinnen har ingen sæd, ingen ætt. Det er overalt i Skriften slik at mannen har sæd og en ætt (sæd og ætt er samme ord på hebraisk). Adam fikk sønnen, Abraham fikk sønnen, Isak fikk sønnen osv.

Men her er ikke Adam nevnt, mannen er satt på sidelinjen. Her er det bare tale om kvinnens ætt. Det er første gang jomfrufødselen er antydet i Skriften, en som skal fødes av en kvinne som ikke vet av noen mann.

Gjennom djevelen kom synden inn i verden, og mennesket ble forført til fall, bort fra Gud. Men Gud vil sende én inn i denne verden, gjennom kvinnen, som skal knuse slangens hode, som skal gjøre ende på djevelens gjerninger og frelse fra den forførelse og det fall som djevelen har ført menneskene inn i.

Her møter vi Guds evige råd om menneskets frelse åpenbart første gang, for de første mennesker, allerede på syndefallets dag. Gud har så visst ikke behag i synderens død, men vil frelse. Men det finnes bare én frelse, det er den som Gud selv vil bringe til veie.

Kvinnens avkom eller ætt skal knuse slangens hode, men selv skal hans hæl bli knust. Det er som når du vil trampe på en slange med hælen med veldig kraft, så risikerer du også at du skader din hæl. Og slik er Guds frelse, den kan ikke fullbyrdes uten at det vil koste smerte og lidelse for den som skal knuse den ondes makt.

Før solen går ned på syndefallets dag, så gjør Gud enda en ting overfor Adam og Eva. Han kler dem med skinn, og skjuler deres nakenhet på en helt annen måte enn de selv hadde maktet med sine fikenblad.

Vi skal huske på at det ikke var noen død i Edens hage. Den kom først etter syndefallet. Og menneskene slaktet og spiste ikke kjøtt, det skjer først etter vannflommen. Død og slakting var aldeles ukjent for Adam og Eva. De hadde aldri opplevd død før.

Nå hadde Gud sagt dem at de skulle dø den dag de spiste av treet. Og åndelig sett døde de, i det de ble skilt fra Gud og mistet livet i Gud. Men likevel ble de også spart for døden. Gud tok i stedet et uskyldig dyr, som ikke hadde gjort noen urett, som ikke fortjente å dø, men som hadde all rett til å leve, og så slaktet han det og drepte det i stedet for Adam og Eva.

Det er Gud som bringer det første offer i historien. Ofringer er ikke en menneskelig oppfinnelse, men det er Guds eget råd om menneskets frelse. På syndefallets dag åpenbarer Gud dette for Adam og Eva. I sin evige kjærlighet har Gud skaffet til veie en stedfortreder for menneskene og lar en uskyldig dø i de skyldiges sted.

Senere i historien, når Gud gir Israels folk lover om ofringer og mat, nekter han menneskene å spise kjøtt med blodet i, eller selve blodet. Og så sier han: «For kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt dere det på alteret til å gjøre soning for deres sjeler. For blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det» (3Mos 17:11).

Syndens lønn er døden. Og blodet vitner om at døden har funnet sted, den er fullbyrdet. Derfor gir blodet soning, for det innebærer at synden er sonet og betalt med død. Jeg har gitt dere blodet på alteret til å gjøre soning for deres sjeler, sier Gud. Første gang han åpenbarte dette var på syndefallets dag, for Adam og Eva.

Vi kan tenke oss hvilket veldig inntrykk det gjorde. Døden var aldeles fremmed for dem, det samme var blod. Det må ha rystet dem i deres indre å se et levende, friskt og lyteløst dyr, med all rett til å leve, bli slaktet og dø. Så urettferdig, så brutalt og voldsomt – men det var i deres sted, det var for at de skulle leve. Så fikk de kle seg i dette dyrets skinn, ikle seg dyrets lyteløshet og renhet og skjule sin nakenhets skam i en annen.

Slik forkynte Gud sitt frelsesråd for Adam og Eva. Husk på at de ikke hadde noen Bibel. De kunne ikke lese om Guds frelsesråd slik som oss. Gud måtte åpenbare det for dem på anskuelig måte. Han måtte tale til dem i handlinger som kunne vitne og rope i deres hjerter om hans evige frelsesråd. Kunne ikke Gud kledd dem på en annen måte?

Kunne han ikke flettet klær av planter og kledd dem, og skjult nakenheten deres på den måten? Jo visst, men det var ikke bare det Gud ville, han ville tale til dem om Stedfortrederen, den uskyldige som måtte dø og late sitt liv for de skyldige.

Han forkynte dem om det offer han selv en gang skulle bringe. Ikke et dyr, ikke et lam, men sin egen Sønn skulle han bære fram som offer. «For så elsket Gud verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3:16). Det er Guds evige råd. Har du del i det? Er det din redning, din tilflukt? Er det i dette blod du har din frimodighet for Gud? Er det der du har din renselseskilde?

For like visst som at Gud ikke vil noen synders død, like visst er det at det ikke er noen redning for den som ikke akter så stor en frelse! (Joh 3:16-21).

Adam trodde Gud. Derfor gav han sin hustru navnet Eva. Det betyr liv. For Guds løfte hadde gitt ham håp om liv gjennom ham som skulle fødes gjennom kvinnen. Det er også vårt eneste håp!

Del 1/6

Lov og Evangelium 2016 - Nr 03