Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

«Vi så hans herlighet»

Fra en julepreken av Carl Olof Rosenius
«Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» Joh 1:14

 

 

Her får vi høre hvem det egentlig er som ligger i stallens strå, og hva hans viktige ærend og verk på jorden skal være.

Vi vil nå betrakte hva Johannes skriver om selve hovedsaken på juledag: at Guds Sønn ble menneske. Og vi skal se hva det betyr for en fallen menneskeslekt at han ble åpenbart i kjød.

Apostelen Johannes sier: «Og Ordet ble kjød». At Gud kledde seg i kjød og ble menneske er en uuttømmelig kilde til ære for hvert menneske. Ja, også en kilde for undring og tilbedelse. Vi kan umulig finne ord for hvor mye godt vi burde gjøre oss av den store og forunderlige sannheten at Gud ble som en av oss. Han ble født inn i vår slekt med et menneskes legeme, og ble likevel som han var fra evighet, en sann og allmektig Gud.

Han var Gud og ble menneske. Begge disse naturene forble uforandret og ublandet. Han skal evig være både Gud og menneske i én person. Men her svimler det for vår tanke. Gud og menneske i én person! Bare dette skjønner vi, at med ordene han ble kjød, menes en ren menneskenatur, uten synd, men med alle menneskets svakheter, behov og følelser. Paulus sier at Guds Sønn «da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse» (Fil 2:6-7). Han ble i sin ferd «funnet som et menneske».

Å fatte til bunns hvordan Guds og menneskers vesen og natur på én gang er til stede i Jesus Kristus er for mye for oss.

Den første tanke vi møter når vi vil forsøke å se inn i dette underet, er at Guds Sønn denne dagen ble et medlem av vår slekt. Dermed er vår ætt blitt opphøyd, og nyter stor ære. Det virkelig store i dette ser vi først mot den bakgrunn av forderv og fornedrelse menneskene ble styrtet ut i ved syndefallet. Vi burde elske og ære hverandre, og vi burde frykte og lyde Gud, vår skaper. Men djevelen forgiftet våre sinn med sin egen frafalne natur, og fruktene av dette ser vi rundt oss i rikt monn: synd og last, spott og hån, hat og misunnelse, løgn og bedrag, baktalelse og blodsutgytelse, mord og krig.

Likevel ville Gud i sin ufattelige farskjærlighet til sine falne og fordervede barn gripe inn og bøte dette onde. Han kom og gav seg inn i vår slekt, så vi med sannhet kan si vi har Gud i vår ætt. Dermed er vi æret og adlet langt ut over det å være bare mennesker. Enhver av oss kan si: Mitt kjød og blod sitter på Guds høyeste trone og regjerer hele verden som en allmektig konge!

Denne ære er så stor at selv englene måtte ønske seg den og si: Tenk om vi var mennesker! Apostelen sier om Herren: «For det er jo ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt tar han seg av» (Heb 2:16).

Vår slekt ble opphøyd til stor ære ved at Guds Sønn ble menneske. Det har vi nå sett. Og så vil vi særlig tenke over hovedhensikten med Kristi ærend til oss. Han skulle være en frelser, slik engelen sa på julekvelden: «I dag er det født dere en frelser» (Luk 2:11).

Hva Jesus skulle frelse oss fra, ble sagt med klare ord da Gud sendte en annen engel til Josef: «… du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Mat 1:21).

Jesus kom for å frelse oss fra synden. Dette burde gi oss stor trøst og hvile for våre urolige og tyngede samvittigheter. Vi tenker jo til stadighet: – Jeg skulle nok glede meg over Guds nåde, om jeg bare ikke visste av så mye synd og uverdighet hos meg selv.

Men her hører vi jo at det nettopp var for å fjerne alt som hindrer Guds nåde i å bli min, at Jesus ble vår bror. Glem aldri Guds store råd til frelse: «For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet» (Rom 5:19).

Guds Sønn ble menneske for å betale hva et menneske hadde forbrutt. Han stilte seg frivillig fram for å ta all den straff det var mulig å idømme menneskeslekten. Av kjærlighet og barmhjertighet gav Faderen sitt samtykke til dette underlige råd. Jesus lot seg korsfeste og gikk i døden for oss. Ved å bli menneske, på våre vegne, har han frelst oss. Han frelste oss ikke bare fra døden, men også fra all den elendighet vi var falt i, og han gjeninnsatte oss i den verdighet vi hadde før fallet. I dag feirer vi fødselsdagen til denne mellommannen, den andre Adam. Og sannelig burde dette gi oss hva engelen sa: «en stor glede».

Med inderlig tillit i troen bør vi se følgende i det forhold at Kristus ble menneske: En nåde som overskygger all synd og uverdighet. Men dertil også vente all faderlig og guddommelig omsorg, barmhjertighet og hjelp som følge av vårt brorskap med Kristus. Vi tror at vår store og allmektige bror og frelser bærer omsorg for alt det som kan bekymre våre hjerter. Han skal ikke bare forsvare oss hos Faderen, men også lege alle våre sår og mangler. Han skal være vår gode hyrde, og verne oss i alle forhold, farer og vanskeligheter.

Da skulle vi ha de aller frimodigste samvittigheter, på tross av alle våre synder. Ja, vi ville si: – Om mine synder var tusen ganger verre enn de er, så blir de jo for ingen ting å regne mot dette: Selve den uendelig store Gud og Skaper har gitt seg selv inn i vår slekt for å gjenopprette syndefallet og være en soning for våre synder.

«Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket» (Luk 2:10). Nå er han kommet, den Herrens salvede, som så lenge hadde vært lovt. For oss som ikke kan annet enn synde, enten vi vil det eller ikke, er dette en umåtelig stor glede. Han som er sann Gud og vår bror, er gitt som offerlam for oss. Ham være ære og pris og takk nå og i evighet!

En stor vismann anstrengte alle sine evner for å finne ut hva som drev Gud til denne store kjærlighetsgjerning. Han ble til slutt stående ved dette svaret: Gud elsket, derfor elsket han. Det vil si at i Guds hjerte fantes dette som vi kaller kjærlighet, og dette var selve årsaken til det han gjorde.

Erfaringen viser oss at kjærligheten er den største drivkraft i verden. Er et menneske virkelig tent av ekte kjærlighet, kan det gjøre slike ting for den elskede som ikke noe annet i verden kunne bevege det til. En mor kan dag og natt utrettelig bære på et sykt barn. Det har aldri gjennom dyder eller gjerninger egentlig gjort seg fortjent til slik varme og omsorg. Men spør vi hvorfor mor gjør dette, så vil hun knapt forstå spørsmålet. – Det er jo barnet mitt, sier hun.

Egentlig var jo vi også skapt til Guds barn, selv om vår slekt nå er syk og vanstelt i synden. Og Gud selv har sagt at han elsker oss mer enn en mor elsker barnet sitt. Om det unaturlige skulle skje at en mor glemte sitt diebarn, så kan aldri det skje at Gud glemmer oss.

Bør vi ikke av dette skjønne litt av Guds hjerteomsorg for oss? Da han fra evighet forutså det kjære barnets nød og ulykke under synden, da måtte han i sin uforanderlige kjærlighet beslutte seg til det siste store offer for å frelse barnet. «For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt» (Ef 1:4). Tenk vel over dette, så vil kanskje noe av den store julefryden få rom i hjertet ditt. Den er ellers for stor til noen gang å fattes helt.

Endelig skal vi minnes at, enten vi begriper det eller ikke, så er det likevel som Johannes sier i teksten vår: «Og ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet».

I dette ligger årsaken til at apostlene utholdt alt de ble utsatt for – fra spott og hån til fengsel, hudstrykning og død. De hadde sett hans herlighet! Også vi hadde vel vært mer troende om vi hadde fått være nær og se hans herlighet.

Men hvordan kan Johannes tale om at de så hans herlighet? Guds Sønn levde jo i dyp fornedrelse her i verden for vår skyld. Med herlighet menes derfor her alle de tegn på guddommelighet som etter Guds vilje litt etter litt ble åpenbart for å styrke vår tro. Det første av disse tegn var den himmelske hærskaren som tilbad ham i natten. En konges herlighet vises jo ofte ved den prakt og glans som omgir ham. Barnet i stallen i Betlehem ble tilbedt av engler, og jord og himmel fyltes av lys og sang til ære for dette barn. Himmelens engler fortalte foreldrene hvordan de skulle flykte til Egypt. Og senere, da Jesus var blitt fristet i ørkenen, kom engler og tjente ham. Da han var stått opp fra de døde, var engler ved graven de første til å forkynne det.

Slik ble det sannhet allerede her på jorden det som tidlig var forutsagt av Gud: «Og alle Guds engler skal tilbe ham!» (Heb 1:6). Tenk nøye over dette! Gud hadde selv forbudt all tilbedelse av de skapte vesener. Hva slags vesen må da denne ha, når Herren sier at alle Guds engler skal tilbe ham? Ja, dette hadde Johannes sett med egne øyne. Skulle ikke det være forklaring god nok til ordene: vi så hans herlighet?

I tillegg kommer så alle de allmaktsunder Jesus gjorde. Han skapte mat for tusener av nesten ingen ting, han befalte over onde ånder.

Men disiplene synes i særlig grad å ha sett hans herlighet i det som skjedde på forklarelsens berg. Der strålte han mot dem i himmelsk lys og i hvite klær. Han talte med to av himmelens borgere, og en røst fra himmelen sa: «Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg velbehag!» (Mat 17:5).

Endelig hører det også med til åpenbaringen av hans herlighet at han stod opp av graven. Hans legeme var da herliggjort, og han fór opp til himmelen. Alt dette har Johannes i tanken når han sier: – Vi så hans herlighet.

Ære, lov og takk til Gud, vår himmelske Far, og til hans Sønn, all verdens mektige Skaper! Han som for vår skyld ble kjød, ble et menneskebarn, for at vi skulle bli Guds barn! Ham være ære, lov og pris nå og i all evighet! Amen.

Fra Skrifter i utvalg, bind IV: «Korsfestet med Kristus», Lunde forlag 1969

Lov og Evangelium 2015 - Nr 10