Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Begynt er ikke endt

Begynt er ikke endt

Av Gunnar Nilsson

Det er et stort under når et menneske blir frelst. Først skal det ledes til den sorg som er etter Guds sinn, i motsetning til den sorg som er etter verdens sinn og som ligger oss så nær for hånden. I verden er det sorg over at vi ikke lykkes som vi skal, eller om vi gjør det, vil vi helst leve hver dag i lyst og utsvevelser som den rike mannen og ha nok med det. En har nok med å forbedre sin stilling i denne verden og nyte livet, ha et rikt liv!

Fattig og fortapt

Men så skal Gud vise oss at vi er fattige, ikke fordi vi mislykkes i verden, men fordi vi er fortapte syndere som det ikke finnes noe godt hos. Han vil overbevise om at vi har gått oss vill, at vi lever for oss selv i synd, utukt, misunnelse og egenkjærlighet, selv om vi skulle være en stor filantrop (menneskevenn som gjennom uegennyttig virksomhet arbeider for å bedre menneskenes kår. Red anm.). Og ikke nok med det: Man frykter ikke Gud! Det er hovmodet som hersker, som er identisk med vantroen: Jeg frykter ikke Gud. Jeg har ikke tillit til Jesus, bare til meg selv. Så blir veien smal og porten trang, ja helt umulig å komme igjennom, og så får jeg stå der og tigge om nåde: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg» (1Mos 32:26).

Frelsens under

Og så det forunderlige å oppleve at Gud gjør det som jeg ikke kunne. Han tar meg gjennom den porten som er så trang at det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn for et menneske å komme igjennom den. Så fødes et nytt menneske. Satan mister en sjel. Han taper makten i dette menneskets liv. Ja det er virkelig stort når et menneske blir frelst, et stort under.

Størst å bli bevart

Tidligere tenkte jeg nok at bare menneskene kom til tro, så var alt vel, seieren var vunnet. Nå tenker jeg slettes ikke slik. Noen sier at det er stort når et menneske blir frelst, men at det er like stort når det blir bevart. Jeg vil si at det er enda større å bli bevart.

Satans listige angrep

Porten inn til Guds rike er virkelig trang, og djevelen ønsker å ta tilbake det han har mistet. Han kan vente lenge, men han vil etter hvert prøve å live opp igjen de interessene som tok for mye tid, han vil gjerne vekke syndelysten på nytt, i alle dens former. Litt etter litt vil han forsøke å ta byttet tilbake, vende sinnet mot jorden, og dens jag. Han vil få oss til å vokse oppover, men i Guds rike vokser alt nedover. Og da blir det kanskje enda trangere, for selv om en ble frelst som et fortapt menneske, er det mye synd og mye hovmod som man ikke har sett som skal åpenbares underveis. Da blir det spørsmål om en er villig til å innse det, eller om man gjør som Herodes da døperen Johannes pekte på hans synd; nemlig å kaste ham i fengsel.

For dem som er redelige, og perfeksjonistene, vil det gjerne være slik at de også vil ha en ordentlig kristendom, bli skikkelige kristne, slik at de kan være stolte over sitt kristenliv, akkurat som de er i det jordiske. Men så begynner lyset å skinne på hjertet og livet, som slett ikke er som det skulle. Det viser seg at alt er mislykket. Vil jeg da bøye meg, slik at jeg blir mindre og Jesus større, eller setter jeg Johannes i fengsel? Lar jeg meg dømme, og oppreise igjen? Det er å leve av nåde. Mange synes at dommen er for tung, orker ikke leve med den. Skulle jeg ikke heller leve med nåde over mitt liv istedenfor bare dom? Men lar jeg meg ikke dømme, blir snart nåden så liten, og da vil mørket senke seg over det nye livet.



Søvn og kulde

Vi lever i endetiden. Daglig oppfylles tidens tegn for våre øyne. Spesielt ser vi hvordan utviklingen går i menneskeheten. Vi vet hvordan Jesus beskriver de ti jomfruene – alle sov. Det er endetiden. Kjærligheten skal bli kald hos de fleste. Det er en tragisk utvikling, og det går så rasende fort. «Kjærligheten skjuler en mengde synder». Det er ikke det at man ikke ser sine synder, for det kan man godt gjøre, men man tenker at kjærligheten skjuler dem. En mann og en kvinne som elsker hverandre, kan se feil hos den andre, men det gjør ikke noe så lenge kjærligheten er så stor at den bærer over og tilgir. I vår tid blir nestens feil så store. Jeg blir fornærmet over ham. Det vokser opp en uvilje mot andre, kjærligheten blir fraværende. Det er et endetidstegn! Vi lever i endens tid. Visstnok har det vært slik før også, men aldri i så stort omfang som i dag. Man vil ikke ta imot rettledning. Hver og en blir salig i sin tro. Jeg kan ha like rett som du. Det er tidens løsen.

Villfarelsens ånd

Kjærlighet til sannheten er borte. Sannheten er Guds ord. «Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten» (2Tes 2:11-12).

Så kan man høre fra dem som til og med lever med en kristen bekjennelse, og som tror på et evig helvete, når synden har våknet i dem på nytt og har fått makten tilbake slik at de gjøre slik de selv vil: «Skal jeg komme til helvete, må det bare bli slik». En kan tenke at det kan da ikke bli verre for meg enn for alle de andre. Jo, det kan det! Jeg tror at der er det verre for meg enn for noen annen! Nettopp det er helvetet, for alle som kommer dit. For der er det bare mørke. Der finnes ingen godhet. Der finnes ingen Gud.

Antikrists forførelse

Foran oss har vi den store forførelsen under antikrist. Hans ånd kjenner vi allerede i den falske teologi som florerer både som liberalteologi og bekjennelsestro teologi. Akt deg så du ikke i den tiden tynges ned av alle livets gjøremål! For da kommer den dagen som en snare. Dette er nemlig ikke den minste faren. Dagliglivets mange gjøremål, arbeid, fritidsinteresser og alt som hører denne jorden til, som i og for seg ikke trenger å være noe galt, kan så lett ta den plassen Guds rike skulle ha. Vi ser i dag hvordan det blir mindre og mindre tid til å gå på møter. Verdens barn kan oppholde seg foran TV eller data i tre–fire timer hver kveld. Guds folk har vondt for å avsette to timer hver kveld for å høre Guds ord, om det så bare er for to uker. Hva er viktig? De sov alle!

Seier for Guds barn

Paulus jubler med tanke på døden. «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen» (2Tim 4:7). Ikke en gang for den store apostelen var det selvsagt at han skulle bevare troen.

Jesus sier til sine barn, når de ser på alt det vanskelige i den siste tid: «Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til» (Luk 21:28).

Jesus skal komme og hente sine venner til seg. Bibelen sier: «For Herren skal selv komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ord» (1Tes 4:16-18). Amen!

Oversettelse og undertitler: I.G.





Stå fast, min sjel, stå fast
i Herrens kriger!
Tenk hvilken skam og last,
om Gud du sviker!
Tenk hvilken skjendig ting
først Gud å kjenne,

og siden seg omkring
til verden vende!



Begynt er ikke endt,
det må du vite!
Du som har Jesus kjent,
bli ved å stride!
Alt hva ditt hjerte vil
fra himlen vende,
skal overvinnes til
din tid tar ende.



Gud være lov og pris,
ja, ham alene,
som lot oss paradis
så dyrt fortjene!
Vår Jesu kamp og strid
til æreminne.
Vi vil vår korte tid
stå fast og vinne.

Hans Adolph Brorson, Sb 470:1-2+6





L&E 45. årgang, nummer 1