Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

I Jesu fotspor - i lidelse og forsakelse

I Jesu fotspor – i lidelse og forsakelse

Av Kristian Fagerli


«Men om dere tåler lidelse når dere har gjort godt, da finner det nåde hos Gud.

For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor…» (1Pet 2:20b-21 ff.)

Her snakkes det om den lidelse som en kristen kalles inn i. Vi skal ikke hjelpe til og bidra med noe når det gjelder Kristi lidelse. Vi skal ikke hjelpe ham med å bære hans kors, men en som vil følge Jesus skal bære sitt kors – inn i lidelsen og forsakelsen. Der ser vi Jesu fottrinn, og der skal vi følge ham.

Fredrik Wisløff spør i sin bok «Med ham til Golgata»: – Når begynte Kristi lidelse? Han svarer: – Hele Jesu liv var en lidelse. Hele hans liv var forsakelse.

Jeg vet hvor redd jeg er for lidelsen i mitt liv. Jeg vet hvordan jeg skyr den. Jeg vil ha et godt liv. Jeg vil ha et lett liv. Jeg vil ha et behagelig liv.

Så glemmer jeg å følge i hans fotspor. Han som etterlot meg et eksempel. Så vil jeg som hans disippel ha det bedre enn han hadde det på jord. I sitt jordeliv hadde han nettopp lidelse og forsakelse.


Foraktet var han

Jesus var født av fattige foreldre. Det skulle egentlig ofres et lam når den førstefødte ble født. Nå var det en liten notis i Moseloven for fattige foreldre, så de kunne slippe å ofre et lam. De kunne få gi et mindre offer. Det var dette mindre offeret Josef og Maria ofret. De måtte altså inn i unntaket for fattige folk. Det var i denne klassen de var.

Jesus ble født i en stall. Han ble født i et okkupert land. Han ble forsøkt drept fra første stund. Han var flyktning og levde flere år i et fremmed land. De ville ta livet av ham.

Da han kom tilbake til sitt eget land, var det fortsatt okkupert. Foreldrene bosatte seg i en foraktet by. – Kan det komme noe godt fra Nasaret, ble det sagt.

I 30 år bodde han hjemme hos sine foreldre. Som eldste sønn måtte han tidlig ta tunge tak og få ansvar. Da han gikk ut i sin offentlige gjerning, eide han aldri et hus. Han eide aldri en seng.

Han hadde delt pengepung med sine disipler, og levde av gaver fra dem som var rundt ham. Han var misforstått av sine egne brødre. Han ble aldri gift. Han fikk myndighetene imot seg. Han ble forlatt av sine venner. Kassereren i gruppen gjorde underslag og angav senere sin Herre.

Han gjennomgikk en karikatur av en rettergang. Han ble torturert umenneskelig, og ble til slutt henrettet på grusom måte. Det var Jesu liv.


Nok å bli som kongen

«En disippel står ikke over sin mester, heller ikke står en tjener over sin herre. Det er nok for disippelen at han blir som sin mester, og for tjeneren å bli som sin herre. Har de kalt husherren Be'elsebul, hvor meget mer da hans husfolk!» (Matt 10:24-25)

Er det ikke slik mellom oss mennesker også? Om en trell og en tjener blir løftet opp på samme nivå som sin hersker og konge, er ikke det nok? Det må være mer enn nok. Det må være nåde.

Når kongen kommer til Orkdal kommune og skal ha mat her, tror jeg kongen og hans følge tar inn på Bårdshaug Herregård. Kongen kommer aldri alene. Det er mange med i hans følge. Han har egen sjåfør. Han har livvakter, og kongens nærmeste tjener kalles adjutant.

Dersom du nå var kongens sjåfør på en slik tur. Dere skulle være i Orkdal i to døgn. Da er jeg ganske sikker på at du hadde fått mat. Du hadde blitt tatt hånd om, fordi du var kongens sjåfør. Men du kunne ikke regne med å få sitte i samme rom som kongen og spise middag.

Om kongen sa: – Sjåføren skal sitte sammen med meg her i det beste rommet. Da ville du oppfattet det som stor nåde som du egentlig ikke hadde fortjent.

Du hadde nok sagt at det var nok å bli som kongen. Det er nåde det. Det ville bli regnet som veldig uforskammet om du som sjåfør skulle kreve bedre oppvarting og bedre stell enn kongen selv. Da ville du snart ha mistet jobben.


Når jeg møter motstand

Nå har vi lest om kongenes konge, og så sier han at vi skal følge i hans fotspor. Nå snakker jeg ikke bare til dere, men også til meg selv. Jeg vet hvordan mitt liv er, og jeg vet hvordan mine tanker er.

Jeg blir overrasket, og noen ganger så irritert, når jeg møter motstand og det vesle jeg har møtt av forfølgelse, erting og mobbing. – Skal jeg ha det slik? Skulle det ikke være godt å følge Jesus? Skulle det ikke være behagelig å være en kristen? Så er det en side her i etterfølgelsen hvor jeg ofte svikter.

Det er nok for en tjener å bli som sin Herre, leste vi i Guds Ord. Blir jeg løftet opp på det nivået Jesus var, da må jeg takke for det.

Vi ser at disse tankene levde i de første troende: «De hørte på hans råd. Så kalte de apostlene inn igjen og lot dem hudstryke. De befalte dem at de ikke skulle tale i Jesu navn, og så lot de dem gå. De gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld» (Apg 5:40-41).


Å bli aktet verdig

Tenk, nå er vi kongens tjenere og får samme behandling som ham. Vi er aktet verdige til å få sitte ved samme bord og få dele hans kår. Han som er kongen vår.

Det var nok ikke jeg som hadde lovprist Gud etter 39 slag – nei. Da hadde jeg vært sint og bitter. Men hva vitner det om? Det vitner om et hjerte som ikke vil følge i hans fotspor, og som ikke vil gå der han satte sine fotspor, som ikke vil inn i lidelsen, forsakelsen og smerten. Et hjerte som ikke vil ta sitt kors opp, og egentlig ikke vil følge Jesus, men som krever å få det bedre enn kongen.

Paulus skriver fra fengselscellen : «Idet dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham» (Fil 1:29). Så er lidelsen også nåde.

Peter sier det samme når han skriver: «Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbart» (1Pet 4:13).


Ingen kan en kristen være,

uten lidelse på jord.

Alle må sitt kors her bære,

det står skrevet i Guds Ord.

Hvetekornets vei i jord,

samme lov for den som tror.


Dersom du i liten grad har del i hans lidelse, så har du liten grunn til glede. Men får du i rikt mål smake etterfølgelsens smerte, forsakelse og lidelse, så står det at du skal takke og glede deg. Så blir jeg avslørt av slike vers, for jeg vil egentlig ikke følge Jesus inn dit.


Ved ditt kors, o du Guds Lam,

la meg alltid være,

og i lyset fra ditt kors,

lær meg mitt å bære.


Ved ditt kors jeg være vil,

våke, tro og lide,

til på himlens strand jeg får,

Vandre ved din side.



L&E 41. årgang, nummer 5